Jeg ble bedt om å holde en appell for å si noe om hva jeg synes utfordringene er ut fra mitt ståsted og erfaring. Det sa jeg så klart ja til og skrev et innlegg som følger.
Psykisk syk og deltakende
Inger
Jeg heter Inger Eggen, og bakgrunnen for at jeg står her i dag, er at jeg utviklet en psykisk lidelse i etterkant av seksuelle overgrep i barndommen. Det orker jeg ikke lenger å skjemmes over. Til det er sykdommen en for stor del av det å være Inger.
Fra jeg var i tenårene har mitt mål med livet vært ikke å avsløre min indre verden og oppføre meg som en normal og oppegående jente og kvinne. Ingen måtte få vite at jeg var syk, i så fall var jeg overbevist om at jeg ville bli stengt inne på lukket avdeling og dopet ned, noe jeg den gang forbandt med en reell død. Dette gjaldt også om jeg sa noe til andre om hva som foregikk i hjemmet mitt. Derfor brukte jeg alle mine krefter på å framstå som frisk, bli voksen, gifte meg, få barn og utdanne meg til et yrke jeg kunne mestre i tillegg til å leve med en psykisk lidelse.
På grunn av min sykdom har jeg likevel flere ganger brutt sammen og periodevis vært avhengig av hjelp for å holde meg i livet. Depresjoner og selvmordstanker, angst og panikk, forvirring og skam har tatt mye energi og tid opp gjennom årene.
Uten et psykisk helsevern og psykiatriske sykehus, er jeg rimelig sikker på at jeg i dag hadde vært rammet av en alvorlig fysisk sykdom, og kan hende allerede vært død. Kropp og hode henger faktisk sammen. Det undrer meg at det skal være så vanskelig for omgivelsene å forstå dette, også i 2009. For meg er det opplagt. Psykisk helsevern burde integreres i all behandling av mennesker.
Kroppen kollapser om de psykiske belastningene blir for store. Også min gjorde det, selvfølgelig. Jeg innså da at jeg måtte ta min indre verden på alvor om jeg ville leve. En lege, som forsto dette og tok min skepsis til medisiner alvorlig, søkte meg til Modum Bad. Det ble starten på noe nytt.
Jeg begynte på jobben med å heles, og ikke minst med å akseptere begrensingene som sykdom setter på livsutfoldelse og arbeidskapasitet.
Trygghet
Klinikken på Modum er et psykiatrisk sykehus, noe jeg brukte lang tid på å erkjenne. Å være i rimelig trygge omgivelser over tid, og også erfare at jeg fikk hjelp og ikke var alene, var med på å starte en lang endringsprosess mot å tørre å være den jeg er. Trygghet ble et forståelig ord som sakte trengte inn i kroppen og fikk en betydning. Jeg ble ikke straffet for å lyve, si feil ting eller oppføre meg dumt eller vanskelig, og jeg lærte like mye av mine medpasienter som jeg lærte av terapeutene. Etter som tiden gikk, kjente jeg på kroppen en ukjent og god følelse av ikke å være alene. Alt jeg kan om trygghet og tilhørighet, lærte jeg på Modum. Uten en innleggelse ville jeg ikke ha kunnet erfare betydningen av disse store og viktige ordene. Tror jeg.
Jeg ble opprørt over at jeg så årsaker til lidelsene rundt meg, over hvor store ressurser samfunnet vårt går glipp av fordi hjelpen kommer så sent eller er feil eller mangelfull, fordi vi blir voksne før vi evner å søke hjelp.
Jeg ble opprørt over at psykiske problemer fremdeles er skambelagt og ikke til å snakke om. Det ønskes til tider sterkt IKKE å nevne ordet psykisk syk, også på Modum blant noen. I min verden er man derimot syk når man ikke klarer å arbeide, ikke takler hverdagen og/eller må vernes mot virkeligheten. Derfor er psykisk syk et riktig begrep når overveldende følelser er årsaken til at jeg ikke klarer en arbeidsdag eller en skoledag. Jeg ser ingen grunn til å omskrive dette når det er åpenhet og ærlighet jeg søker.
Bare jeg...
Ut fra mine reaksjoner og opplevelser, skrev jeg denne boken om å leve med en psykisk lidelse. Bare jeg, en dissosiativ identitetsforstyrrelse, heter den. Jeg vil med den bidra til større respekt for alle som sliter psykisk, og ikke minst påvirke fagmiljøene til å videreutvikle en grunnleggende respekt for sine pasienter. Det å se om igjen, det å se en gang til, og erkjenne at de fleste av oss er tenkende individer, er sentralt for at vi skal være mottakelig for hjelp og komme oss videre i livet. Respekt er en følelse, en holdning som kommer innenifra, ikke bare et ord. Tillit er nemlig et rimelig heftig tema om man sliter psykisk, og ingen får tillit til en som ikke har denne grunnleggende respekten i seg. Min erfaring. Det er stor kunst å lykkes i å hjelpe andre.
Derfor er det kan hende nødvendig at helsepersonell tar seg tid til å se verden fra vår side, og kjenne etter hvordan det er å være psykisk syk, lære mer rett og slett, for å se det alminnelige i utvikling av psykiske lidelser. I tillegg ønsker jeg gjennom boken å si noe om at det er mulig å stå for den man er, uansett hvor vanskelig det kan synes. Kan hende kan boken min være med på å synliggjøre behovet for opprettholde bevilgningene til psykiatriske sykehus, psykisk helsearbeid og forebyggende tiltak. Det håper jeg.
Respekt
Jeg har ikke møtt en eneste person som synes det er det minste stas å ha en psykisk lidelse, heller ikke å bruke mesteparten av døgnets timer til å holde seg gående. Jeg overraskes rimelig ofte over hvor tøft det er å være tilstede i eget liv når indre stemmer, depresjoner og angst fyller hverdagen. Ikke bare for meg, men for mange mennesker, alt for mange.
Jeg tror at psykiske lidelser ofte er senvirkninger av vold, mobbing og omsorgssvikt vi opplever som barn og unge. De er stort sett ikke medfødte skavanker, personlig svakhet eller latskap. Sårbarhet kan ikke måles og settes opp mot en rekke definerte kriterier. Sårbarhet kan bare tas på alvor og respekteres, for så å starte arbeidet med å tåle flere realiteter og heles.
Økt respekt for at livet tar og gir, satsing på at det er mulig å bearbeide problemer slik at de blekner i styrke, vil gjøre en forskjell. Jeg tror at flere helsesøstre på skolene, barnevernspedagoger ansatt i skole og i arbeid med ungdom, lokale tilbud innen psykisk helsevern i alle former, vil spare samfunnet for store kostnader og ressurser.
Og, vi vil ikke bare spare penger, men gi flere mennesker muligheter til å utfolde seg i livene sine, leve det rett og slett, uten å låses fast i angst og depresjoner.
Om jeg får en kronisk sykdom, må jeg forholde meg til et liv med nye rammebetingelser. Når en jeg bryr meg om dør, må jeg bearbeide sorgen. Når jeg blir mobbet på jobb eller skole, knuses selvfølelsen og må bygges opp igjen. Om jeg gjør store feil, må jeg lære å leve med dem uten å miste all selvrespekt. Om jeg har fått for mange slag, blir jeg kan hende ufør og må takle ydmykelsen det er å søke NAV om økonomisk støtte. For meg er dette bare slik det er, helt vanlig og menneskelig, livet rett og slett.
Utfordringer
Fra mitt ståsted og bakgrunn, er det å ta menneskeverdet på alvor den største utfordringen i tiden framover. Lavterskeltilbud innen psykiatrien, slik som Losen i Horten, er et godt eksempel. Uten Losen ville mange flere innleggelser på sykehus vært nødvendig, uten Losen møter vi ensomheten, dopen, depresjonene og angsten i mye større grad enn om vi kan møtes og gjøre noe sammen. Et problem er at terskelen for mange fremdeles er for høy til å ta kontakt. Det er så lett å få et stempel på seg som ikke oppleves positivt i et lite samfunn. Dette er en av grunnene til at alminneliggjøring av psykiske problemer og lidelser er et viktig arbeid. Losen er et friminutt, et sted jeg kan være meg selv og ikke er så avhengig av alle mine masker. Jeg tror det gjelder flere.
Like viktig, ja kan hende mer viktig, er et økt tilbud til unge mennesker i kommunene, arbeid som retter seg mot alminneliggjøring av psykiske problemer og annerledeshet, om toleranse og sosialt samvær. Problemer er en viktig del av livene våre, og hvordan vi takler motgang sier også mye om hvem vi er og hvor vi går videre. Hjelp til økt ærlighet overfor oss selv, og også til å ta oss selv på alvor og søke støtte når vi trenger det, vil gi oss bedre liv. Det er alt for mange som er ensomme og skjemmes over ikke å lykkes, skjemmes over sine feil og mangler og ikke ser at vi alle har vårt å slite med.
Konklusjon
Konklusjonen min for arbeidet innen psykiatrien i tiden framover vil derfor bli:
1. Åpenhet om det meste for større alminneliggjøring av psykiske problemer og lidelser.
Kunnskap om hvordan psyken vår reagerer er en viktig del av dette, rett og slett for å sette fokus på hva normale reaksjoner på belastninger er. Boken min er et forsøk på å stimulere dette arbeidet.
2. Satsing på forebyggende arbeid blant barn og unge for å bekjempe all destruktiv skam, som dukker opp når man føler seg annerledes og uverdig.
Jeg ønsker meg tilgjengelige barnevernspedagoger, helsesøstre og psykologer for barn og unge lokalt, og også økt tilbud til trygge steder. Det kan være ungdomsklubber, satsing på selvhjelpsgrupper, kulturkafeer, støttegrupper etc.
Mulighetene er mange og jeg ser sikkert bare et lite fåtall.
Skal vi vinne penger og sikre tilbudene, må vi være synlige og ikke skjemmes over hvem vi er. Både brukere av helsetjenester og fagmiljøene må stå opp for hva vi trenger. Det bør skrives om oppnådde resultater i aviser og tidskrifter. Ideer og tiltak som gjennomføres må markedsføres vidt og snakkes om. Det tar lang tid og mye arbeid og en del penger for å endre holdninger, men det er mulig.
Takk for meg.