Hvem er Inger i dag?
Hvordan jeg ble den jeg er i dag, står det mye om i boken Bare jeg.... en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Kan hende står det like mye om hvem jeg er i dag også, det vet jeg ikke. Det er ikke viktig, det er ikke min person jeg ønsker å fokusere på i boken jeg har skrevet. Der vil jeg først og fremst si at det ikke er noe mystisk i at noen av oss blir psykisk syke. I mange tilfelle har det en rimelig konkret årsak det gjør godt å finne ut av, selv om det gjør vondt. At hodet og kroppen svikter kan være helt naturlige menneskelige reaksjoner på unormale hendelser. Å forstå, og også forsone seg med livet, er et godt utgangspunkt for et friskere liv. Enkelt i ord, ja, men meget smertefullt.
Likevel er det jo Inger jeg skriver om, noen andre har jeg ikke å bruke til dette formålet. Derfor en liten presentasjon med enkle data.
Bakgrunn
Jeg er født i Trøndelag. Mine første år bodde jeg i Trondheim. Da jeg var åtte flyttet vi til Asker, hvor jeg bodde til jeg flyttet til Oslo som nittenåring. Der tok jeg artium på voksengymnas og bodde i kollektiv. Senere utdannet jeg meg til bioingiør og fikk min eldste sønn da jeg var tjuefem. Jeg begynte på studier i matematikk og informatikk på Blinderen, men på grunn av skilsmisse og dårlig psykisk helse, fullførte jeg ikke dette, men gikk tilbake til arbeid som bioingeniør. Senere tok jeg kveldsstudium på BI for å bli økonom, to år som endte med bestått eksamen. Min nye mann og jeg dro så til Tanzania hvor vi arbeidet som fredskorpsdeltakere i Norad, i ANCs flyktningeleir. Vi hadde med oss to sønner og den tredje ble født ved hjemreise to år senere.
Etter dette fikk jeg jobb i Utenriksdepartementet, og dro ganske raskt tilbake til Tanzania, til Dar es Salaam, hvor vi var i tre år. Her hadde jeg et ganske alvorlig sammenbrudd og måtte sendes hjem til Norge for å motta hjelp noen måneder. Likevel reiste vi etter dette til Madrid, hvor jeg arbeidet ved ambassaden i fire år. Underveis tok jeg eksamener i administrasjon og ledelse via fjernundervisning, NKS.
Vi flyttet så til huset vårt i Asker. Jeg arbeidet i UD og min mann reiste ut for Flyktningehjelpen. Etter to år flyktet jeg igjen ut og bort, det ble for tøft å bo i barndomshjemmet. Til Mexico City denne gangen, hvor jeg brøt sammen så solid at jeg etter dette ikke har vært i arbeid, og ser heller ikke at det lenger er en mulighet. Kreftene er ikke der.
2008
Etter to opphold på Modum Bad Klinikken og med ukentlig terapi og hjelp, er jeg mer optimistisk enn noen gang på at jeg skal kunne ha et liv som ikke BARE går med på å overleve og gjøre min plikt, men som etterhvert kan inneholde nær opplevd glede og mening.
I dag bor jeg i Horten og har det bra her.
Min drøm er å skrive mer, lære mer, delta mer i organsisasjoner som arbeider for mer respekt og likeverd, forebygging og hjelp til alle de som sliter psykisk.
