Dissosiasjon - min opplevelse av lidelsen
Det viktigste med en diagnose er ikke innholdet i den, ikke for meg i alle fall, det viktigste er at det gir mulighet til å få korrekt hjelp, og det, det er ikke likegyldig.
Jeg er dypt takknemlig for at jeg endelig ble gjennomskuet, sett og analysert. Slik kunne jeg få riktig behandling, og opplevelsen av at noe stemte seg sakte inn i meg. Jeg kunne legge fra meg medisiner og gå inn i den terapiform, som fagkunnskapen har forsket seg fram til kan fungere for de som lider av en dissosiativ identitetsforstyrrelse.
Skammelig til å begynne med, for hvem vil vel ha en psykiatrisk diagnose, meget godt i dag, for jeg er på vei til å heles.
For meg er terapi ment å resultere i et lettere og mer håndterlig liv. Kropp og hodet henger sammen og jeg akseptere lettere det som bor inne i meg av smerte og erfaringer, gleder og sorger. Jeg er oftere tilstede i eget liv og ser og opplever omgivelsene mine i større grad enn før. Det er stort, selv om de fleste timene på dagen fremdeles går med til å forholde meg til min indre verden og energinivået er alt for lavt. Sakte går det smått framover og det gir håp.
Når det er sagt, vil jeg gjerne påpeke at det ikke kun skyldes dyktige psykologer og psykomotorikere. Det er hardt arbeid over lang tid, mye vondt arbeid og det arbeidet er det jeg som gjør, ikke psykologen. Uten min innsats, vilje og mot, kan ikke en psykolog gjøre noe som helst. Det nytter fortsatt ikke å hjelpe en som selv ikke vil en endring, og også satser alt på at det er mulig.
Men, som kunnskap om mennesker og lidelsens uttrykk og normalitet, med tålmodighet og interesse, er psykologen avgjørende. Skadene jeg er påført må lappes sammen og jeg må lære og erfare at ikke alle mennesker er farlige, at det er mulig å oppleve tillit til en annen, at jeg ikke blir foraktet for mine ord og mine reaksjoner. Derfor trenger dyktige psykologer, forskningen på traumebehandling og det systemet jeg var så heldig å bli en del av, stor ros og anerkjennelse. De gjør et meget viktig arbeid for alle oss som som må lære det meste om igjen.
I det systemet er også psykomotorikere som kan noe om fagfeltet og bruker den tiden det tar å la meg forholde meg til en kropp som har mange vonde erfaringer på nærhet. Sakte, sakte tillater jeg meg selv å oppleve både nærhet og kjenne på følelsene som sitter i kroppen min. Etter trygge erfaringer i terapirommet kan jeg overføre min nylærte kunnskap til verden utenfor. Slik gjør den stor nytte og virkeligheten blir mindre skremmende og jeg blir mer levende.
I dag overrasker det meg at det var lettere å leve med at jeg var gal og uverdig, enn det var å ta inn over meg smerten jeg var blitt påført. Men slik var det. Ved å definere meg selv som gal og uverdig, annerledes og dum, kunne jeg fortrenge og glemme det meste som har med Inger å gjøre. Smerten i å se inn i egne erfaringer og opplevelser av tilværelsen, var for stor til IKKE å ha personer med navn og utseende forskjellig fra meg som kunne overta kroppen min og handle på mine vegne. Prisen var at jeg ikke forholdt meg til virkeligheten, men levde i min egendefinerte indre verden. Den ytre verden forsto jeg meg ikke på og ville ikke vite av den. Derfor dissosiasjonen, derfor flukten fra meg selv og fra alle andre, derfor glemsel og fortregning.
Dissosiasjon – avspalting – isolasjon - splittelse – fobi mot følelser – angst for andre – angst for egne følelser - kulde – ensomhet - frykt for minner – SKAM.
For mange år siden leste jeg en bok om prostituerte i Oslo. Den het: Men tankene mine får du aldri. Tittelen skremte meg, for jeg opplevde så sterkt at tankene var det første som forsvant, så hva visste de som jeg ikke forsto? Kroppen kunne jeg leve med ble brukt av andre, det som gjorde så intenst vondt var at jeg ikke fant ut av tankene mine, de som forteller hvem jeg er.
Det er først i dag, for kun noen måneder siden, i etterkant av at min mor døde, at jeg oppdaget at tankene mine er mine, at jeg kan la far og mor renne ut gjennom føttene mine, la dem fjerne seg fra kroppen min og slik bli borte for alltid, døde og tatt bort fra den jorden Inger befinner seg på. Det er godt.
Jeg sier dette for å belyse at den vold jeg ble utsatt for, og kanskje vold i nære relasjoner generelt, ødelegger det viktigste jeg har som menneske: Tankene mine, følelsene mine og drømmene mine. Kreftene, eller driftene, eller instinktene, til å overleve er sterke i mennesket. De bare er der og tar sin selvskrevne plass. Jeg har tenkt alt for mye på hvorfor jeg har orket å holde meg levende, hvor kraften til å overleve kommer fra, og alt denne kraften utsletter i et liv, gjemmer og fortrenger, alt den gjør for å være levende tilstede og pumpe blodet rundt i kroppen min. En liten, og kan hende for andre, banal konklusjon datt endelig ned i meg og den var:
Det er menneskelig.
Det er slik menneskene er laget og jeg, Inger, er faktisk et menneske.
Jeg skjemtes over å ha brukt et helt liv på å forstå akkurat det, men slik er det.
Likevel klarer jeg heller ikke i dag å kjenne etter hvordan ting føles og oppleves annet enn i terapirommet. En svak og øm berøring kan jeg ikke ta inn over meg, da blir ord uforståelige, ansikter flyter ut og forandrer seg, det meste vingler og truer med å falle, og jeg mister bevissthet om tid og sted. Derfor er det helt nødvendig å ha fiktive personer som overtar det ytre og praktiske livet mitt. Dette var greit da jeg var barn, men det er her en energikrevende og kompleks sykdom kommer inn og ødelegger en i utgangspunktet nyttig strategi.
Skiftene bare skjer, i ubevisst angst for at de små og ordløse, de som sitter på min identitet og min smerte og mitt hat, blir synlige for de andre i hagen min. Jeg tror de vil drepe dem, og det kan jeg ikke la skje. Smerten i å ha blitt fratatt tankene mine er for livstruende til IKKE å ha personer med navn og utseende forskjellig fra meg som kan overta kroppen min og handle på mine vegne.
Jeg lærte tidlig å stole på at de rasjonelle og verbale gjør jobben sin. Det må jeg stole på. Annen opplevelse av trygghet har jeg ikke hatt. De har i alle år vært min trygghet og grunnlag for eksistens. Uten deres innsats kan jeg ikke framstå som en rimelig normal jente og kvinne, tror jeg.
Problemet er at skiftene utmatter meg og stjeler tid ved at jeg ikke husker hva jeg gjorde og sa og må bruke en masse tid og krefter på å gjette, finne logiske forklaringer og late som om jeg vet. Personene i hagen min ble mer selvstendige etter hvert, og kampene mellom dem krevde stadig mer energi og oppmerksomhet. Jeg trengte også flere roller å fylle etter hvert som årene gikk og hagen fyltes opp. Det var som rollemodeller jeg brukte andre mennesker, jeg betraktet dem og etterlignet dem, kun slik var de nyttige for meg.
Et eksempel kan være den av meg som var på jobb. Hun gjorde jobben sin og fikk til det som ble avkrevd av henne. Men, om noen spurte meg om barn og familie på kontoret eller i kantinen, ja da måtte jeg bruke en mengde krefter og tanker for å bryte gjennom en vegg av forvirring i mitt indre system, før jeg evnet å få tak i at jeg kanskje har barn, og så si noe sant eller usant om hva de holdt på med. Uansett så forsvant ordene fort for meg. Var jeg hjemme kunne hvem som helst spørre om barn og familie, men da måtte jeg jobbe like hardt for finne ut hvor jeg jobbet og med hva, for i det hele tatt huske noe som helst fra arbeidsdagen jeg nettopp hadde avsluttet. Til tider var det umulig å finne ut av, avhengig av hvor sliten jeg var, og da fant jeg opp et eller annet, som kan hende var riktig, men det vet jeg ikke noe om.
Et annet eksempel kan være hvordan livet forholder seg i butikken, om et eller annet jeg ikke vet hva er, trigger et eller annet jeg heller ikke vet hva er. Plutselig aner jeg ikke lenger hvor jeg er, hvor gammel jeg er og hva jeg foretar meg. Det kan være et blikk, et ansikt eller en lukt som varsler fare, og da må jeg bli en annen for ikke å lage skandale ved å besvime eller få angstanfall. Det skjer automatisk og kan ikke styres. Jeg handler ferdig, kommer hjem, er rimelig trygg igjen og finner ut at jeg har vært i butikken, men helt opplagt har jeg ikke fått med meg det jeg skulle ha kjøpt. I tillegg har jeg sterk holdepine og er så sliten at jeg må sove en times tid, for å klare resten av dagen i ensomhet og ro.
I dag godtar jeg at mine personer er nødvendige. De beskytter meg mot en smerte kropp og hode ennå ikke klarer å forholde seg til. Uten å ha fått profesjonell hjelp, hadde jeg ikke vært i stand til å si det jeg nå sier, da hadde kampen på innsiden slått meg ut i intens hodepine og en av de sterke hadde vunnet. Selvforakten hadde tatt overhånd, skammen for stor og ordene umulige
På grunn av riktig diagnose, langvarig og tålmodig hjelp, og også kurs i å forstå min egen lidelse, er jeg på vei til både å vite at jeg går i butikken og evner å registrere mer av hva som skjer med meg og hvorfor. Dagene blir lengre og tomrommene færre.
Det er neppe lett å forstå hvordan det er å leve med en kropp som blir borte, med et hode som lever sitt eget liv og herjer med denne kroppen som handler etter siste taler eller trigger.
Jeg har de siste årene lært flere teknikker som hjelper meg i dagliglivet, og som jeg bruker når kroppen blir nummen og rar og jeg forsvinner inn i en tåke.
Det første som blir borte for meg er opplevelsen av tid og sted og om jeg klarer å se på hendene mine og observere at det er gamle hender jeg ser på, og ikke barnehender, er det første steg tatt mot å komme tilbake nåtid. Jeg kan så be noen fortelle meg hvilken dag det er og hvilket år jeg befinner meg i. Lar jeg det synke inn, kan jeg spørre om hvor jeg er og det meste kan rimelig raskt bli håndterlig igjen.
Det vanskelige med dette er å vise fram angsten og sykdommen, for straffereaksjoner i etterkant kan bli ganske tøffe, men det er nødvendig. Det har jeg erfart og det tror jeg på. Jeg blir mindre sliten av å vise fram angsten enn å la fulle skift skje. Min mann har endelig begynt å forstå at det virkelig er slik, men han både ler og undrer seg over at det er lettere å vise fram en lammende angst, stor forvirring og en dyp fortvilelse, enn det er å være uberørt og smilende. Men slik er det. Slik blir jeg nærere og mer tydelig for andre som den vi er.