Dette innlegget vil jeg gjerne dele med flere:
Inger
Jeg heter Inger Eggen og har skrevet boken Bare jeg… med undertittel: en dissosiativ identitetsforstyrrelse.
Jeg regner med at dere kjenner diagnosen og sier derfor ikke noe om den, men kan jo kommentere at jeg som attenåring var overbevist om at jeg var schizofren og at dette for enhver pris måtte skjules. Jeg var redd for å bli sperret inne og dopet ned og min drøm om frihet har alltid vært sterk. Mitt prosjekt for tilværelsen ble da definert:
Jeg, Inger, skulle framstå som en normal og oppegående jente og kvinne, og ingen, ingen skulle få vite at det var noe galt med meg. Jeg klarte det i mange år. Tror jeg da.
Hvorfor skrive?
Det var da det gikk opp for meg at jeg ikke ville lykkes i mitt prosjekt at jeg begynte å skrive, i et desperat forsøk på å forstå kaoset i mitt indre og også finne ut av hvorfor livet opplevdes så fjernt, ullent og rart, i hovedsak styrt av plikt.
Jeg var utslitt av å late som da jeg som 41 år hadde et av mine mer alvorlige sammenbrudd.
Jeg arbeidet da i Tanzania, forsørget tre sønner og en mann. De strenge og sinte personene i mitt indre hjalp meg ikke mer, de streiket og foraktet min svakhet, og jeg ble overveldet av en smerte og bilder av vold og død jeg ikke visste hvor kom fra. De tok all plass.
Legen tilbød meg medisiner slik at jeg kunne fungere som før. Jeg nektet. Det var kun to mulige valg
1: å få hjelp til å se på de glemte årene og tåle smerten som satt i kroppen min.
2: å ta mitt eget liv.
En liten jente med navnet Katrine, min første fiktive venn, ropte fra dypet av meg og gråt, hun sa at jeg ville drepe henne også om jeg tok en eneste pille. Og hun, hun har i alle år vært mitt drøm om frihet, en drøm det ikke er mulig å leve uten.
Jeg ble sykemeldt og sent til Norge for å gå i intensiv terapi i 3 mnd, men jeg var sikker på at jeg hadde sett mann og barn for siste gang. Å skulle motta hjelp var bare et skuespill for å tilfredsstille de som sa de var glade i meg.
I stille netter begynte jeg å skrive, mest fordi jeg stolte mer på fingrene mine enn på stemmen min. Jeg var så sikker på å bli straffet om jeg ikke sa og gjorde det jeg trodde menneskene rundt meg forventet av meg. Jeg var så vant til at ordene mine kun var bokstaver satt sammen til noe rart jeg ikke helt visste hva var, fjerne og rare, selv om de kom ut av munnen min og også kunne være mange og høye.
Dette er i mine øyne en ganske alvorlig bakside av at andre personligheter tar over og setter dette meg, jeg, Inger, på siden.
Terapi
Uten at noen påvirket meg med sin luft full av mulige ønsker og behov, fikk ordene et innhold, og de viste meg en verden jeg lengtet intenst etter. Min verden. Annerledes og uakseptabel, ja, men like fullt min. Det var nytt. De strenge var fortsatt sinte på meg, de hindret meg i å sove og ga meg en intens hodepine. De små og sårbare fikk meg til å dirre i angst og skrev om natta. Til tider fikk de komme til ordet hos psykologen dagen etter, men der ville alle være med, ikke minst for å hindre historien i å ta form. En umulig prosess uten profesjonell hjelp.
Jeg ble fortvilt over at det så ut om mine problemer hadde en årsak, ubeskrivelig fortvilt. Jeg foretrakk å tro på egen galskap. Jeg ulte i natten og flyttet fokus fra egen dumskap til andres ansvar for mitt liv, på manglende hjelp og uansvarlige voksne.
Sårbarhet
Da jeg returnerte til mann og barn og arbeid, hadde jeg ikke sagt stort om min galskap og indre verden, men jeg hadde fått en historie og en følelse eller to. Jeg var blitt sårbar og hudløs, for naken til å spille rollen som en voksen kvinne og mor. Møter i barnehagen og skolen ble umulige fordi jeg ikke så hvordan noen kan hjelpe et barn, hvordan noen kunne ha hjulpet meg som barn, selv om de hadde villet. INGEN ville ha klart å få et eneste ord ut av meg som kunne true grunnlaget for livet, nemlig mor og far. INGEN ville ha klart å komme meg i møte fordi jeg var for liten og låst fast i alt for sterke voksne til å gjøre eller si noe som helst.
Det er slik det er å være et skadet barn.
Blant lekende og glade barn så jeg da bare voldtatte små jenter og gutter og ble overveldet av sorg. Alle sårene åpnet seg samtidig og jeg sluttet å skrive, brukte alle mine krefter på igjen å dempe sårbarheten, pakke den inn og være mor, kone og arbeidstaker, som før.
Jeg unngikk andre mennesker og skjulte angsten for mine nærmeste, som før.
Jeg hoppet mellom mine indre personer og glemte det meste, som før. Jeg lot dem leve livet mitt og glemte enda en gang jenta med navnet Inger.
Jeg holdt det gående til kroppen min kollapset enda en gang åtte år senere. Den ble syk og jeg innså at om jeg ikke nå tok min indre verden på alvor, ja da ville jeg få en alvorlig fysisk sykdom i tillegg til den psykiske.
Ikke født gale
Etter en tid ble jeg søkt inn på Modum Bad Klinikken, og det var i etterkant av første opphold der at jeg begynte på boken Bare jeg…
Det å kjenne seg igjen i andre, se de samme symptomene og også kunne le sammen over felles elendighet, var godt. Å være i rimelig trygge omgivelser og omgis av trygge behandlere, gjorde noe grunnleggende med meg, noe jeg tror handler om øyeblikk med fravær av ensomhet. Diagnosene de satte på meg skremte meg, men de gjorde også godt. Noe stemte, noe var riktig og jeg begynte å tro litt på ordene de så ofte gjentok:
Våre reaksjoner var normale menneskelige reaksjoner på unormale hendelser. Vi var ikke født gale, heller ikke dumme eller feige. Vi hadde klart å finne en løsning på hvordan overleve med en umulig smerte. En nyttig strategi som små, men den ble utmattende og ødeleggende etter hvert som vi ble voksne.
Jeg trodde dem fordi jeg så på mine medpasienter og lurte på hva jeg gjorde blant dem. Jeg så kampen de førte for å tåle tilværelsen og viljen til liv som lå i dem alle. Jeg opplevde dem som både tenkende, kreative og flotte personer.
Jeg ble sint igjen, men ikke over egen elendighet og vingeklipte liv, men over at selvrespekt og tilstedeværelse i eget liv skulle være så vanskelig, ja også umulig for noen.
Respekt for psykisk syke
Jeg ville fortelle om en psykisk lidelse og hvordan den fungerer for en som lever i den, hvor altomfattende den blir.
Fagkunnskapen bør forske i oss og finne nyttige metoder for å hjelpe oss. Det er bra. Likevel har dere ikke vondt av å kjenne litt på verden fra vårt ståsted, og slik videreutvikle en grunnleggende respekt for pasientene dere behandler.
Jeg er glad for at jeg får stå her i kveld, fordi jeg ønsker å påvirke både holdninger og teorier dere i fagmiljøene har om oss som utvikler en psykisk lidelse. Respekt, det å se om igjen, se en gang til, er nøkkelordet og kan gjøre den store forskjellen. Respekt er ikke bokstaver satt sammen til et brukelig norsk ord. Det er en holdning, en følelse, noe som sitter under huden og påvirker både dialogen og muligheten til å gi råd som blir vurdert. Den kan ikke snakkes om, den bare er eller ikke er. Følt respekt og likeverd gir trygghet, er kanskje trygghet også. Den gjør det mulig å si noe om det som stenger og ødelegger og ikke minst utvikler den evnen i oss til å lytte og lære. Om boka mi kan være med på å forsterke respektfulle holdninger til mennesker som sliter psykisk, ja da har jeg nådd mitt mål med den.
Det er ikke bare teorier som bør være pensum på en skole for å utdanne psykologer, leger, barnevernspedagoger og andre omsorgsarbeidere. Tror jeg.
Det er stor kunst å lykkes i å hjelpe andre mennesker, det krever talent, og tillit er et rimelig heftig tema om man sliter psykisk. Jeg har funnet ut at tillit også er en følelse og ikke et ord, noe det tar lang, lang tid å opparbeide om man er et skadet barn som har lært at mennesker er farlige dyr som dreper deg. Men det er samtidig helt nødvendig å finne ut at man ikke er alene i verden, og at det finnes trygge personer, om terapi skal ha en hensikt. Det er i alle fall min erfaring.
I tillegg til å få dere i tale, har jeg et ønske om at alle de som sliter med vanskelige historier og en komplisert psyke, skal kjenne seg igjen i deler av det jeg skriver. Jeg håper å formidle at det er lov å være den man er, uansett hvor tåpelig og dum og gal man føler seg, uansett om skammen fyller hele himmelen. Det håper jeg at boka mi er et bevis på. Lykkes jeg i det, vil kanskje en leser finne en flik av selvrespekt og innsikt i at det går an å reise seg opp og stå for den man er, uansett hvor umulig det kan synes til tider. Ingen av oss er alene om noe som helst, og vi har alle samme rett til livet.
Mening
Dukken på forsiden av boka er en gave jeg fikk av en nabo som sa at jeg trengte den bedre enn han gjorde. Jeg gikk til ham for å drikke et glass saft og klappe katten hans. Han visste ikke hvor viktig han var og ble, og jeg har opplevd flere slike mennesker. De er gode å tenke på og er meget viktige personer, selv om de ikke gjør annet enn å ha litt tid og ro nok til å se. Jeg har vernet om dukken i førtifem år, og når jeg ser på den husker jeg et alvorlig smil og smaken av ripssaft.
Jeg utviklet en psykisk lidelse ved å være den jeg er, og det er det jeg vil si noe om. Det er vinklingen jeg ønsker. Historien min er der, men det er ikke den boka handler om, den må bare være med som bakteppet for å forstå hvorfor livet ble som det ble.
Jeg ønsker å være med på alt som fremmer opplysning, åpenhet, og romslighet for annerledeshet i samfunnet vårt. Det fordi jeg er så utslitt av å tro på jeg er ikke har livets rett, fordi jeg er så utmattet av å være syk og kave med en kaotisk indre verden, fordi jeg nå innser at livet har herjet hardt med meg og at jeg fremdeles har en drøm om frihet å ta vare på.
I kveld tror jeg at jeg opplever en form for mening, rett og slett fordi jeg står her og har lyktes i å nå et mål ved at dere hører på meg. Og, det, det er viktig for meg.
Nytt det også, at noe er viktig.
Takk for meg.