Boken Bare jeg…..

Inger utviklet en psykisk lidelse fordi hun ble født inn i den familien hun ble født inn i, ikke fordi hun var født gal eller dum eller syk eller svak, og det er det jeg vil si noe om. Jeg arvet ingen psykisk lidelse, den ble påført meg av mine nærmeste og den ble min fordi det ble gjennom dissosiasjon jeg løste et umulig problem.

Det er stort å få anledning til å bidra til større forståelse og kunnskap om hvordan det er å leve med en dissosiativ lidelse, og slik kanskje også formidle noe om hva vold mot barn kan resultere i. Vi er ikke så ensomme og alene som vi tror.

Jeg ønsker å bidra til å fremme opplysning, åpenhet, og romslighet for annerledeshet i samfunnet vårt. Det fordi jeg er så utslitt av å tro på jeg er ikke har livets rett, fordi jeg er så utmattet av å være syk og kave med en kaotisk indre verden, fordi jeg innser at livet har herjet hardt med meg og at jeg fremdeles har en drøm om frihet å ta vare på.


Bildet av dukken preger forsiden av boken min, og den ble gitt meg av en nabo som mente jeg trengte den bedre enn han gjorde. Jeg gikk til ham for å drikke et glass saft og for å klappe katten hans. Han visste ikke hvor viktig han var og ble, og jeg har møtt flere slike mennesker.Noen gode voksne ga meg en viss selvrespekt, for det er godt å bli sett, godt å bli respektert og lyttet til selv om en er liten og redd. Jeg tror mennesker med tid og ro nok til å se, er meget viktige for et skadet barn. Jeg har vernet om dukken i femti år, og når jeg ser på den husker jeg et alvolig smil og smaken av ripssaft.

Kroppen min brøt sammen da jeg var passert de femti, og da måtte jeg ta et valg.
Skulle jeg gi meg over til fysisk sykdom og la kroppen bare bli sykere, og slik fortsatt fortrenge min psykiske lidelse som tok all tid og alle krefter å skjule?
Eller skulle jeg innrømme mitt nederlag og erkjenne det jeg visste så alt for godt, at jeg ville dø av fysisk sykdom om jeg ikke tok min indre verden på alvor og gjøre noe med den?

Jeg valgte det siste fordi mine sønner ikke var voksne, og fordi jeg hadde en ide om at en fysisk levende mor er bedre enn minnet om en syk mor. Det er kan hende mulig å endre seg selv, men da måtte jeg gå inn i den endringen. Enkelt i ord, vanskelig i handling og det tok et år som sykemeldt før jeg godtok at det ikke hjalp å bli fysisk såkalt frisk.
Jeg ble bare sykere og sykere psykisk, sov dårligere, spiste enda dårligere, husket minimalt av hva jeg foretok meg og mistet mer og mer tid, levde i en tåke og i en ensomhet jeg visste jeg ikke kunne forstette å være i. Jeg ba om hjelp og nederlaget var et faktum.
Modum var neste stasjon og endringsprosessen startet.


Den kan kjøpes på Hertervig Forlag, Psykiatrisk Opplysning og koster 150 kroner. Den er i posten i løpet av et par dager.

Bakgrunnen for boken Bare jeg?

Jeg har levd med en psykisk lidelse i hele mitt liv, men har ikke ville forholde meg til det, regnet med ikke å bli oppdaget og slik klare meg livet gjennom ved å late som om jeg var og er som alle andre.

Mitt livs prosjekt var å skjule at jeg ikke forsto hva som foregikk rundt meg, at jeg ikke taklet det alle andre så ut til å få til så lett som bare det.

Innlagt på Modum Bads traumeavdeling oppdaget jeg at jeg ikke var alene i verden om å ha blitt syk av å være et voldtatt barn. Vi var mange.

For første gang i livet forsto jeg andre kvinner, forsto hva de sa og hvordan de reagerte, noe var felles og noe var likt. Vi hadde en fellesnevner oss i mellom og det gjorde hinsides godt.

Ut fra den erfaringen bestemte jeg meg for at jeg ville skrive en bok om hvordan der et å leve med en dissosiativ lidelse, hvordan jeg fikk den og hvordan den styrer hele livet og tar fra oss det livet vi kunne ha levd om våre nærmeset ikke hadde mishandlet oss.